Thoughts to be shared

I've been thinking on something, and I've been thinking on it for a long time. Why do I write down my personal thoughts in a public place like a blog like this? And why do I bother linking it on my Facebook page, for everyone to see, so that anyone can follow that link and read my thoughts?

The answer to that is those I love, and whom I know care about me.


At one point in my life, I wanted to hide everything and not let people know how I felt, and what I thought. I didn't want anyone to see my pain. Even when those close to me asked me how I was, I'd lie and tell them I was doing fine. I didn't want to worry anyone. I didn't want to be a burden to anyone. But, I know now from experience that not knowing is definitely far worse than knowing. Sure, knowing that those you care about are in pain is difficult and painful, but standing on the outside and not knowing what's going on, and making up your own ideas and imagining the worst, is even more painful. It's even more difficult to handle. You want to know, but is too afraid to ask, and if you do dare to ask, and get told a lie, you start to fear that they don't trust you. You start to fear that you're not enough for them. And eventually, a small part of you start thinking that they don't love you anymore. Or maybe they never did? And that uncertainty... It kills.

So I write. I write because I've always had difficulties talking about things, and writing is easier for me. I write because those around me whom I love, and that I know care about me, should have a chance to know what is going on in my life, and in my head. I don't want them to suffer under that uncertainty, because I know all too well what it's like to be uncertain. I write because of those around me that don't dare ask me how I'm doing, cause they fear I might lie to them. I write because those I love deserve to know.

I don't write because I want attention. If I wanted that, I'd stand in the middle of the city and scream for it. I don't write because I want pity. If I wanted that, I'd whine and complain to every person I met and beg for it. I don't write because I want every single person in the world to know exactly how I feel at every given moment. No, that's not why I do it. That's not what it's about.

It's about me needing to get things out of my head, and not being able to talk it out.

And so I write. And even though there are those that follow my blog, who get my updated entries on their lists of things to read, I've decided to link my entries on my Facebook for those who aren't subscribed. And because, even though I check in on the blogs I follow every day, sometimes even several times a day, not everyone does that. They want to read what I write, but it's not always easy knowing when I've updated my blog. So that's why I share the link, for everyone to see, so that those specific individuals who really want to know how I am, can know. I do it for them, and for no other reason.

There's no personal gain in it, other than the knowledge that those who care about me will get the chance to know how I'm doing. So that they don't have to stand there and be too afraid to ask me.


Do I get any response on the things I write? Quite rarely. I get comments every now and then, on my entries, and I read them and treasure them like they were valuable gems, and on rare occasions I get personal messages on Facebook or a text message on my phone. But that's about it. Do that bother me? No, not really. Yes, I love the feedback I get, but I do not crave it. I know people care about me, and I don't need - nor demand - that they show it off. Some people even feel uncomfortable showing others that they care, and I understand that. So no, it doesn't bother me.

Besides, I know all too well how difficult it can be to find the right words to give to those you care about when they suffer. Cause in the end, you know that words aren't enough. Sure, when people give me their warm words of comfort, it makes me feel good. It makes me feel loved. But what I truly treasure is the warm thoughts they carry, even if they never share them. Cause a caring thought is worth more than a thousand caring words, in my eyes.


So, think of me, every now and then. Give me your warm thoughts, and send me your love through your mind, and I will do the same for you. And I will keep writing, just for you.

Rambling thoughts

I've obviously hit a wall.


Truth be told, I really thought I'd never be back here again. I thought I was done with it all. Something inside me told me it was all behind me. But, apparently, I was wrong. And I was wrong in thinking that certain things wouldn't get to me, cause they did. And not only did they get to me, but they broke me.

So, yeah, I've hit a wall, and fallen into a dump.
And now I can't get up.

You know, it's so strange how I always manage to fall into these holes. I feel like I'm stuck in some sick comedy show, where all I do is trip over holes and get stuck in them. Except for the fact that no one's laughing. Or, if they are, I'm certainly not aware of it, and thank god for that. But, I always get stuck like this. Something comes along to trip me, and I'm down. Flat on my face. And can't get up. So what is wrong with me?

I don't know anymore.

I've had some rough months. Just when I thought I was doing fine, something came along to smack me in the face, and now I've fallen back into old habits. Not leaving the apartment, not talking to anyone, avoiding life both offline and online, feeling down and hopeless about everything, haunted by negative thoughts, and anxiety... It's as if those good months I had never really happened. Like it was just some dream that I've now woken from, and reality dumped a bucket of cold water over me. And we all know I hate cold water.

And it's as if I am out of words. I really want to talk to people, just call someone and talk, but I have nothing to say. Like my words have become meaningless. Just sending a simple text message seems impossible, cause I have nothing to type. It's not that my thoughts are gone, obviously, since I am still thinking things to death and manage to write up quite a lot of ranting in here, but it's when I want to turn those thoughts into words directed at specific people that things get difficult. Just ranting off in a blog isn't that hard, but actually talking to someone seems... Well, impossible.

I do try. When I have nothing to say, I just send my loved ones a heart instead. Just so that they'll know I love them. But I can't survive on just giving people hearts. In the end, I'm sure they'll want more from me... And I try to be chatty when I'm gaming, and talking to people on the world chat. Of course, it's mostly just random babble, but it's better than nothing. So far, gaming has been the one thing keeping me alive. It's a fake world, with fake people and fake achievements, but it's a lot easier to deal with. Being social with people in there is a lot easier, and it honestly saves my life. Sure, I don't really know any of the people I play with, and I can't really sit down and talk to any of them when I'm down and need someone to talk to, but at least their fake words are better than the silence of my walls. Cause right now, the silence coming from my walls are so deafening that it hurts.

I want to leave the apartment. Go somewhere. Do something. I don't care what, as long as it's something. But I'm just too drained. Caught a god damned cold, and it won't leave, and on top of a rather nasty down-curve, it really zaps the life out of me. Just crawling out of my bed - no, sorry, couch. I can't even be bothered getting into bed - is hard enough. So, for the most part, I don't leave it. The place look like a mess, I look like a mess, and my entire life feels like a mess. Talk about messy. So, yeah, I do need some air, I just don't know how to get it. I can't even haul my ass down to the store to buy more cigarettes, so I don't even get the "fresh-air" minutes that I usually get on a daily basis when I'm out for a smoke.

My god, I just realized how pathetic I really feel.
Oh, please, shoot me. Now.

I really don't know what to do right now. I mean, I'm so down and exhausted that I can't even cry. And I usually cry a lot, even when I'm not down. But now? Nope. I'm just empty. Not even tears in there. Sure, okay, there are certain thoughts, every now and then, that brings some water to my eyes, but no real crying. Why can't I even cry? What the hell happened to me? All this, just because of one failure? It doesn't make sense.

I don't even want to get drunk. Or eat chocolate. I don't want anything.
And, you know, that scares me even more.

What happened to my miracle? How come I lost hold of it? And what in the world can I do to get it back? Cause, let's face it; without that miracle, I am pretty much screwed, and my life is meaningless. And when I get to the point where my life just feels meaningless, I get scared.


So, in all honesty? I'M SCARED.
Right now I'd take an alien abduction over this. At least that would get me out of this hole.

Not so great updates

My one week evaluation stay up north worked more or less against its purpose, it seems. I knew it would be slightly difficult, but that it would be such a bad experience for me was something I never could've guessed. And had I guessed it, I would never had gone. I would've just stayed at home instead.


Just after a day up there, I felt my mood dropping. Not sure if I could call it a depression, but I felt extremely down and sad all the time. I figured it was only that I was tired after the eventful months that I've had, and that things were finally catching up to me, so I tried to pay it no mind. But then my nerves started working against me, and the littlest things started to scare me. I suddenly found it difficult to leave my own room, even to just get a cup of tea, and talking to people left me tense and uncomfortable.

And then I had a breakdown.

I crashed so horribly, it left scars on me. It's been a while since I last cried so much, or spent so much time just staring at the wall, wishing that something or someone would come and take me away from it all. At one point, I sat just beside my door, crying and praying that someone would somehow feel my pain and come save me. I couldn't leave my room. I was too scared to. Yet I wanted nothing more than to open that door and leave.

Truth be told, a part of me had started to believe I'd never experience things like that again. It came as a rather nasty bitchslap to my face, which kind of caught me off guard. Not a pleasant experience...


And now? I'm not entirely sure, to be honest. My entire inside is in turmoil in every possible way, and I have absolutely no idea what to do about it. It's like I'm back on that nasty edge where I can easily end up falling off or falling back on safe ground again, and I have no idea which way I'm leaning. I'm just standing here. So many thoughts are hurrying back and forth within my mind, while mixed emotions are clashing like there's some kind of war going on inside me. A part of me just want to keep standing here, and try to shut it all out, while another part want to scream and crawl into a corner, hands over my ears, and just cry it all away.

All I know is that I don't want to acknowledge the world around me and just be alone, yet I desperately need someone to be close to me.

It's as if I'm splitting. Torn apart.


And I just keep looking back. I've done nothing but look back lately. Remembering what was back there, and reliving my past. I had to talk about it, when I was up north, and it was.. Strange. Though, they had no positive feedback to give me. They don't think they can help me. That I should just try to forget and move on. At one point they just insisted that there wasn't anything there that needed fixing, and that my crazy was just... Something I was born with? Stress? Then they tell me that whatever's there is something I shouldn't poke around in, cause it would be bad for me. Talk about confusing...

To be honest, right now I don't know WHAT the deal is anymore.

I just know that I'm running around in circles, inside myself, on the same spot. And it's not pleasant.


I have so much on my mind, it's driving me nuts. And just about 90% of it all are things I can't talk to anyone about, so I just sit here and feel the thoughts swirl around in my head as I slowly lose grip on myself. I feel like screaming at the walls, but a part of me is scared that they'll scream back if I do. So I just cry. I cry, while I pray that something or someone will appear out of nowhere to dry my tears and just hold me close until it's all over. I hate the way I feel so alone.

And I hate the way that, every time something goes wrong in my life, the exact same thoughts come back to haunt me. The thoughts I can't share with anyone, cause no one would understand. I know that's a ridicules thing to say. "No one would understand." I usually hate it when people use that phrase, cause there's little to no truth in that. There's always someone out there that will understand your pain, somehow. But, it's just that... These thoughts. They're so personal. Personal like nothing else in my life. And that makes it so hard for me to imagine that anyone would understand the pain they cause me.

I suppose I'm just being stupid.

But, oh, what I wouldn't give. To make my thoughts real. To have my wishes come true, and my dreams to become reality. I'd probably sell my soul for it. Sacrifice anything... But no, I can't even share the thoughts. They'll just be my private little hell, the rest of my life. And I'll cherish that hell, deeply.


"You're still young!"
Don't you just hate it when people tell you that? When you try to tell them of something that is painful to you, and try to explain how much of an issue it is for you, they just tell you that. That you're still young. You've got your whole life ahead of you. There's still hope. I swear, if they knew how intensely I want to strangle anyone who tells me that, they wouldn't say it. They'd just keep their mouth shut. Makes me want to punch their teeth out sometimes. What the hell does my age have to do with these thoughts and these feelings? And if they knew the issues I actually have with my age... I wish they'd all just shut up, and never even mention my age. Just allow me to forget about it. Fuck, I just want to be blissfully ignorant.



I'm afraid I'm not in the greatest of moods lately.

It's as if everything in and around me decided to go to hell, at the same time, like a twisted family vacation. I know it's probably just a period, and that I'll live through it and that things will eventually get better. I know that. But it still hurts.

It hurts to watch the person I care about the most go through her own personal little hell, knowing that there's nothing I can do to help her.
It hurts that I'm not strong enough to be the support she needs, cause my head had to have the best timing ever and collapse on me now.
It hurts that I'm down again, and that my anxiety suddenly decided to flare up again, leaving me broken once more.
It hurts to know that not even a special psychiatric clinic can't seem to help me figure things out so I can put things behind me.
It hurts to sit inside myself and drown in my own thoughts and feelings, feeling so alone and lost, and knowing that it'll always be that way.
It hurts so much to feel that I have probably lost certain things that I worked so damned much to obtain...

Right now I want to run away from it all.


Not really the most cheery blog entry ever, but things haven't been so good lately, so you guys just gotta forgive me for that. I just have a lot on my mind, and things are rough, and it makes it hard for me to keep my head up at the moment. I'm sure things'll get better soon, when I just get through all this, but it's painful when I'm in the middle of everything.



But, when I think about it. You know what it all boils down to inside me?

I'm lonely.
And I don't want to be.

Sanity's Requiem

( The link to the original English story )

Magdalena

Hun krøp sammen på teppet sitt og så seg omkring på det rommet det hadde gitt henne. Hun var ganske fornøyd med måten hun hadde fått det til å se ut. Sengen hadde bare vært et bryderi, så med litt styr så hadde hun fått fjernet innholdet i den og satt den på siden, så nært veggen som mulig. Hun ville ikke det skulle være i veien...
Innholdet i sengen hadde hun forsiktig brettet sammen og plassert det ved siden av døren så de kunne komme og hente det så snart de fant ut at de hadde tid til det. Den ene pulten og stolen i rommet hadde også blitt flyttet på. Alt for å gi bedre plass i det hjørnet hun hadde valgt.
Ett teppe og tre puter var alt hun hadde plassert i hjørnet, og nå lå hun der, og holdt fast på en flaske fylt med en magisk drikke. Hun stirret på de hvite veggene og smilte for seg selv. Hun likte hvite vegger. De var perfekte til å skribble ting på.

Hun hørte at en nøkkel ble vridd rundt i låsen på døren hennes, så hun satte seg opp og så mot den, nysgjerrig på hvem det kunne være på denne tiden.
"Mag?"
Doktor Callmore stod i døren og så på henne.
"Du har besøk."
Hun blunket et par ganger før hun snudde seg mot haugen av blyanter og tusjer ved siden av teppet hennes. Hun gransket den nøye før hun plukket ut en tusj med klar, grønn farve. Ja! Grønn ville være dagens lykkefarve. Så reiste hun seg, hendene hennes tett om flasken og den grønne tusjen, og gikk mot døren. Dr. Callmore smilte til henne og tok armen hennes, forsiktig, for å lede henne ned gangen.

Hun stirret på de hvite veggene, dypt i tanker om hva hun skulle gjøre med veggene på rommet sitt. Kanskje hun skulle male noe på de? En gress-fylt jorde, kanskje? Eller en magisk skog! Nei, vent... En gigantisk blomstereng, fylt med feer og sommerfugler. Hun smilte. Ja, det ville bli perfekt.

De passerte fellesområdet og hun kjikket kjapt over de folkene som var der inne. Niles stod og slo hodet sitt mot veggen igjen. Så typisk. Sykesøster Myra var på tur for å stanse han før noen av de andre pasientene begynte å kopiere han. De gjorde av og til slikt. Men hun hadde aldri gjort noe slik. Aldri. Hun visste bedre...

Dr. Callmore fant frem nøklene sine og lette gjennom dem for å finne den riktige. Så åpnet han døren som ledet inn til gangen i nærheten av besøksrommet hvor man kunne treffe besøkende og snakke med de. Han ledet henne forsiktig mot rommet og åpnet døren for henne. Han var alltid en slik gentleman... Inne i rommet møtte hun blikket til en annen mann. Han så tilbake på henne, med håp i øyenene. Han hadde ikke gitt opp riktig enda...

~

Hun så inn i øynene hans og smilte mens han erklærte sin kjærlighet for henne. Hun kunne ikke vært lykkeligere, hans armer rundt henne midt i stuen i deres nye hjem. Det var fremdeles mange esker igjen som måtte pakkes ut av, men mesteparten av møblene var blitt satt på plass og leiligheten begynte å ligne et hjem.
Hun kysset han og gikk inn på kjøkkenet for å lage middag til dem begge. Han var sikkert sulten etter all den tunge løftingen. Han hadde nesten ødelagt ryggen sin mens han prøvde å få sofaen inn i leiligheten. Hun smilte for seg selv mens hun lette frem alle de tingene hun trengte. En enkel middag får holde, tenkte hun for seg selv mens hun slo på komfyren for å varme den opp.
Hun stopped og stirret ut i luften, fortapt i sine egne tanker. Hun kunne sverge på at hun hadde hørt... Nei. Det var ikke mulig. Hun stod der ganske lenge, og bare stirret forran seg, før hun hørte noen si navnet hennes. Hun snudde seg kjapt rundt og møtte øynene hans, sjokkert over hvor langt vekk i tankene sine hun hadde vært.

~

Hun så på henne og kom dem i møte for å gi henne en klem.
"Min Magdalena..."
Han hvisket henne i øret, fremdeles med armene tett omrking henne. Dr. Callmore nikket til han og forlot rommet for å la de to være alene.
"Hvordan går det med deg? Er de snille med deg?"
Han smilte og hun la nesten ikke merke til måten stemmen hans skalv. Hun nikket og lot han lede henne over til bordet og plassere henne på den nærmeste stolen. Han satte seg ned og tok hendene hennes i sine, etter å ha plassert flasken og tusjen på bordet. Han smilte et ømt smil og prøvde å fange blikket hennes.
"De fortalte meg at du har fått ditt eget rom nå. Det er jo fint."
Hun nikket og ignorerte den falske tonen i stemmen hans. Det var fint å endelig ha sitt eget rom. Hun hadde så mange planer for det. Og veggene... Åh, de vakre hvite veggene. Hun skulle male dem slik hun ville de skulle være. De var bare hvite, blanke ark for henne å leke seg. Ja... Det var fint å ha sitt eget rom. Han sukket og holdt fastere om hendene hennes mens han dro henne nærmere.
"Maggie... I savner deg så mye. Jeg vet jeg ikke har vært her så ofte, men... Jeg har vært opptatt med jobben i det siste, så jeg har rett og slett ikke hatt tid. Jeg beklager... Jeg lover jeg skal forsøke å komme hit oftere. Det er ikke så langt å kjøre hit."
Hun nikket igjen, og forsøkte fremdeles å ignorere den tonen i stemmen hans som fortalte henne at han løy. Hun så han inn i øynene og smilte. Det var et hult smil, egentlig, men det var alt hun hadde igjen nå. Hun så mot flasken og tusjen, og ønsket så inderlig at hun kunne holde de nært seg. De var den beskyttelsen hun trengte for å ignorere den skjelvende stemmen som fortalte henne løgner.
"Maggie..?"
Han forsøkte å få henne til å se på han igjen, og hun snudde seg vekk fra de elskede tingene sine. Øynene hans var fylt med blandete følelser som fikk henne til å skjelve under blikket hans.
"Jeg hører ikke til her..."
Den myke stemmen hennes var lav og svak og det var bare så vidt han hørte den. Han bet sammen og prøvde å kvele frustrasjonen han kjente inne i seg. Nei, selvfølgelig var det ikke meningen at hun skulle høre til der. Det var et fordømt mentalsykehus! Hvordan kunne hun høre til på et slikt sted?

***

Hun var midt i sitt prosjekt for å male et vakkert bilde av en stor gul og lilla blomst på den ene veggen på rommet sitt da hun hørte skritt ute i gangen. Hun snudde seg og stirret mot døren som om hun forsøkte å se gjennom den. Hun hørte skrittene passere døren hennes, og fortsette ned gangen mot spisestuen.
Var det middagstid allerede?
Hun gikk sakte mot døren og åpnet den. Av en eller annen grunn turde hun ikke å lage noe lyd eller gjøre noen brå bevegelser, og hele kroppen hennes skalv. Hva var denne følelsen? Hun kjikket ut, bare for å se en tom gang. Det var ingen der. Innbilte hun seg ting?

Hun ristet av seg den ekle følelsen hun hadde og fortsatte arbeidet sitt på veggen, mens hun fortalte seg selv at hun bare var sliten etter besøket. Å ignorere løgnene hans gjorde henne alltid trett og sliten. Hun visste hvorfor han ikke hadde vært der den siste tiden. Hun var ikke dum, selv om hun forsøkte å late som. Han ville bare ikke se henne slik. Han skammet seg over henne... Og hvem ville vel ikke gjøre det?

Hun sukket og satte seg ned for å inspisere arbeidet sitt mens hun holdt fast på flasken sin. Det så ut til å bli en ganske pen blomst. Hun krøp over på teppet sitt og krøllet seg sammen, og tok en liten slurk av flasken. Hun måtte være forsiktig så hun ikke drakk den opp for fort. Det var en magisk drikk, tross alt...

***

Hun satte seg plutselig opp med et rykk idet hun hørte noen si navnet hennes.
"Hva?"
Hun så seg omkring, først forvirret, men da hun kjente igjen blomsten på veggen og Dr. Callmore som stod i døråpningen så slappet hun av.
"Hva er det?"
Spurte hun. Hun følte seg fremdeles litt uggen etter å ha sovnet av.
"Åh, jeg mente ikke å vekke deg. Jeg bare tenkte jeg skulle snike meg inne og se litt nærmere på den tegningen din."
Han nikket mot blomsten og smilte til henne. Hun satte seg litt mere opp og så på han med et sukk.
"Så hvorfor sa du navnet mitt? Det gjør deg ikke akkurat så veldig snikete, vet du."
Hun ristet på hodet og tok opp flasken for å ta en slurk av den.
"Hva? Jeg sa ingenting."
Hun satte den lille slurken fast i halsen og begynte å hoste. Gjorde han ikke? Hun så på han, sjokkert og redd, og håpte at han bare ertet henne. Han satte seg ned og klappet henne på hodet.
"Slapp av, Mag... Du drømte sikkert. Sånn går det når du sover hele dagen. Jeg har fortalt deg det flere ganger nå."
Hun nikket da hun husket at han brukte å fortelle henne det hver gang en eller annen merkelig drøm skremte henne. Hun sukket og tok en til slurk fra flasken før hun stirret på den blomsten hun hadde tegnet før hun sovnet. Dr. Callmore reiste seg og hentet stolen så han kunne sette seg ned på skikkelig vis.
"Du har fremdeles ikke fortalt meg hvorfor du er så glad i den flasken."
Han så på henne og ventet på et svar. Hun vendte blikket sitt mot han og grep fastere om flasken. Hennes mørke, brune hår gjemte øynene hennes så han hadde vanskeligheter for å se de skikkelig. Hun så ned på flasken, motvillig til å fortelle han hva den var. Han sukket og lente seg forover for å børste vekk håret hennes. Han ville se øynene hennes. Hun gjorde ikke noe for å stanse han, så han tok sin tid for å børste det vekk på skikkelig vis. Hun hadde så vakre, blå øyne som alltid så ut som om de glitret på sin egen måte. Hun så opp og inn i øyene hans med det blikket bare hun hadde. Det gjorde han helt varm innvendig. Om bare hun ikke hadde vært pasienten hans... Han satte seg opp igjen mens han dyttet til siden slike tanker, og gjenntok spørsmålet sitt.
"Så... Hva er det som er så spesielt med den flasken da?"
Hun lukket øynene og klemte flasken tett inntil seg, før hun åpnet de igjen. Hun stirret lenge på han før hun sukket og løsnet på grepet om flasken.
"Det er en magisk drikk..."
Hun hvisket nesten og Dr. Callmore måtte lene seg forover for å høre henne skikkelig.
"Og hva vil skje om du drikker den?"
Hun bet seg i leppen og følte seg ille til mote, for hun ville ikke fortelle han det.
"Det... Det vil gjøre meg bra igjen."
Hennes lave, myke stemme fikk han til å føle seg helt varm innvendig igjen, og han syntes så inderlig synd i henne. Han sukket og klappet henne på hodet igjen. Stakkars jente... Å klamre seg fast til en flaske på den måten, i tro om at den skulle gjøre henne frisk igjen. Han følte seg trist og ville nesten fortelle henne at vannet i flasken ikke kunne gjøre det for henne. Men, redd for å knuse hjertet hennes holdt han stilt og bare nikket. Hun stirret på flasken som om den var den mest viktigste tingen i hele verden, før hun så opp og inn i øynene hans igjen. Plutselig begynte tårer å fylle øynene hennes og hun grep fastere om flasken igjen.
"Jeg hører ikke til her."
Hun kunne ikke holde det inne lengre idet hun falt til golvet, gråtende og repeterte seg selv. Hun hørte ikke til der... Dr. Callmore følte det som om hjertet hans skulle briste. Det smertet han å se henne slik. Og det smertet han bare mer å vite at det ikke var noe han kunne gjøre for å hjelpe henne på noe vis. Han satte seg ned på gulvet og løftet henne opp, forsiktig. Og mens hun gråt holdt han henne tett mot brystet sitt, uten å bry seg om at han brøt regler ved å gjøre det. Hun trengte noen til å trøste henne. I det minste kunne han gjøre det for henne...

***

De neste dagene holdt hun seg travelt opptatt med å dekorere veggene på rommet hennes. De andre legene hadde protestert i begynnelsen, men søte Dr. Callmore hadde overbevist dem om at det ville være bra for henne å få tatt i bruk kreativiteten hennes en gang i blant. Han var slik en fantastisk mann... Takket være han hadde hun tilogmed fått skikkelig maling som hun kunne bruke får å fikse veggene hennes, og hun var utrolig glad for det. Hun måtte finne en bra måte å takke han på, men for nå konsentrerte hun seg om veggene. Hun ville ha flere blomster i sterke farver for å få det til å føles ut som om hun var ute i en fantasi-eng av blomster.

Etter å ha gjort ferdig den ene veggen, tok hun et par skritt tilbake for å se skikkelig på verket sitt. Hun hadde fylt den ene veggen fullstendig med forskjellige blomster. Noen var blomster hun visste var virkelige som hun hadde lest om mens andre var rene fantasi-blomster som hun hadde tenkt opp mens hun arbeidet. Hun var ganske fornøyd med arbeidet hennes så langt og hun smilte for seg selv. Hun bestemte seg for å ta en pause, siden hun hadde arbeidet i ett i tre dager nå. Hun plukket opp flasken sin, tok en liten slurk fra den, og forlot rommet sitt.

Hun gikk stille ned gangen for å se hvem som befant seg i fellesrommet idet hun hørte skritt bak seg. Hun snudde seg kjapt rundt og stirret på den tomme gangen bak henne.
"H-hvem..?"
Hun begynte å skjelve idet hun fikk det merkelige følelsen av å bli iaktatt. Hun snudde seg så rundt igjen og fortsatte ned gangen. Hva i all verden var galt med henne? Var hun i ferd med å bli fullstendig gal? Idet hun nærmet seg fellesrommet hørte hun skritt bak seg igjen. Hun snudde seg sakte og ba om å få se noen idet den tomme gangen kom til syne.
"Nei! Hold opp! La meg være i fred!"
Hun begynte å skrike idet frykten fylte henne til randen og fikk det til å renne over. Hun la ikke engang merke til tårene idet panikken tok kontroll over henne og hun flyktet ned gangen mens hun skrek etter hjelp. Flere leger og sykesøstre kom løpende for å hjelpe henne, og forsøkte å roe henne ned. Men hun var hysterisk nå. Hun fortsatte å skrike etter hjelp mens hun forsøkte å bryte seg fri fra hendene deres. En av sykesøstrene løp avgårde for å hente noe beroligende idet Dr. Callmore kom løpende ned gangen. Han frigjorde henne kjapt fra de andres grep og holdt henne fast for å roe henne ned.
"Mag. Mag! Ro deg ned. Fortell meg hva som er galt."
Hun begynte å gråte og bare klamret seg fast til han som om han var det eneste trygge hun hadde. Han løftet henne forsiktig opp og bærte henne til rommet hennes hvor han forsiktig la henne ned på teppet sitt. Hun gråt enda, men hun virket roligere. Sykesøsteren kom tilbake, bare for å bli jaget vekk igjen av Dr. Callmore.
"Hun trenger ikke det der! Hun er rolig nå."
Han satte seg så ned ved siden av henne og strøk vekk håret fra ansiktet hennes. Hun bare stirret forran seg og gav fra seg et hikst nå og da. Han kunne se at hun var fortapt i seg selv igjen. Det var ikke noe han kunne gjøre annet enn å la henne hvile. Etter å ha fortalt henne at hun skulle få seg litt søvn, forlot han rommet og lukket stille døren bak seg og låste den.

Han stod der i gangen i flere minutter, i et tappert forsøk på å roe ned hans eget hjerte. Da han hadde hørt henne skrike på den måten hadde han blitt så redd at han hadde bare sluppet det han hadde i hendene og løpt for å hjelpe henne. Hun var så skjør... Han ville bare beskytte henne fra den galskapen som åt henne opp innenfra. Han ønsket med hele sitt hjerte at han kunne hjelpe henne og gjøre henne bedre. Kanskje, om hun kom seg ut derfra, og han ikke var legen hennes. Kanskje da kunne han... Han ristet på hodet og husket på at hun allerede hadde noen.
"Fordømt, David. Ta deg sammen."
han sukket og gikk mot kontoret sitt. Han trengte litt hvile selv nå... Dette var i ferd med å bli mer enn han kunne håndtere.

***

Neste dag var det enda et besøk til henne.
"Magdalena."
Han kom mot henne med åpne armer og et stort, falskt smil.
"Aaron..."
Hun lot han holde rundt henne og lede henne mot bordet for å sitte ned. Han tok flasken i hendene hennes og plasserte den på bordet så han kunne holde hendene hennes i sine, slik han alltid gjorde. Han smilte til henne, det falske smilet igjen, og fortalte henne at han savnet henne. Hun bare nikket og ignorerte løgnene hans så godt hun kunne.
"De fortalte meg..."
Han sukket og så ned.
"De fortalte meg hva som skjedde i går..."
Hun bet seg i leppen og følte skammen over at hun hadde latt panikken ta overhånd på en slik måte.
"Maggie... Jeg trodde du var i ferd med å bli bedre. Du har vel ikke de drømmene igjen, har du?"
Hun så opp og stirret inn i øynene hans. De drømmene...

~

De idiotiske drømmene ville ikke la henne være i fred. Hver natt kom de tilbake og gjorde så hun sov urolig. Hvorfor hadde hun de drømmene? Og hvem var den mannen som alltid dukket opp i de? De dype, blå øynene som hjemsøkte henne, selv når hun var våken. Hvem var han?
"Maggie?"
Aarons stemme slo henne ut av tankene hennes og hun så opp. Han virket irritert...
"Hva er det?"
Hun så på han og han sukket og returnerte blikket hennes.
"Glemte du å lukke døren til kjelleren igjen? Hvor mange ganger må jeg be deg om å lukke den fordømte greia?"
Han ristet på hodet.
"Hører du i det hele tatt etter når jeg snakker, eller bare dag-drømmer du igjen? Fordømt, Maggie! Kan jeg aldri få oppmerksomheten din?"
Hun kjente magen verke av ubehag av måten det strenge blikket hans fikk henne til å føle seg ekkel igjen. Hvordan kunne han si noe slik? Hun gav han bestandig all oppmerksomhet når han var tilstedet. Hvis han var tilstedet... Han sukket igjen og snudde seg for å gå.
"Hva er vitsen? Det er ikke akkurat som om du hører etter uansett..."
Hun reiste seg fra stolen sin og kastet boken hun hadde lest ned på gulvet.
"Hvordan våger du å si noe sånt?! Jeg er i det minste her!!"
Hun simpelten eksploderte av sinne og frustrasjon. Han snudde seg igjen og bare stirret på henne. Hun kunne se at dette var i ferd med å bli enda en av de stygge kranglene de hadde hatt i det siste, men hun klarte ikke å holde det inne lengre.
"Og hva i all verden skulle det bety?!"
Han ropte. Hun bet tennene sammen i frustrasjon, men det var ingen mulighet for at hun trakk seg fra denne kampen.
"Det skulle bety at du aldri er her lengre! Hvordan i helvete skal jeg gi deg noen som helst oppmerksomhet når du ikke engang er her?!"
Hun begynte å rope tilbake til han idet sinnet hennes fikk overtaket på henne. Og han ble bare sintere.
"Og hvorfor tror du jeg er borte så mye, hæ?! Fordi du er så fordømt gal og det eneste du klarer å prate om er den fordømte gutten i drømmene dine!!"
Hun gispet og tok et par skritt bakover.
"Så det er det du mener...? Det er sannheten? Du mener jeg er gal."
Hun kvaltes nesten på ordene sine idet tårer erstattet sinnet hennes mens de fylte henne innvendig og truet med å få henne til å eksplodere igjen. Han sukket og gikk mot henne.
"Jeg beklager, lille venn. Du vet jeg ikke mente det slik..."
Hun ristet på hodet og rygget bakover enda flere skritt.
"Nei... Du mener jeg er gal på grunn av han. Du tror ikke han er virkelig..."

~

"Nei..."
Hun ristet på hodet for å svare på spørsmålet hans. Hun hadde ikke de drømmene igjen. Hun hadde ikke hatt noen av den siden hun hadde blitt innlagt her. Han sukket igjen og holdt fastere om hendene hennes.
"Det er bra... Bare husk, elskede; han er ikke virkelig. De er bare drømmer, ikke sant?"
Han smilte det falske smilet igjen og hun nikket.
"Ja... Bare drømmer..."

***

"Magdalena..."
Stemmen hans var dyp og komfortabel, og den hadde slike en klar tone til den som gjorde den umulig å ignorere. Hun åpnet øynene og stirret inn i hans. Så klare, blå øyne... Han hold armene sine rundt henne og fikk henne til å føle seg trygg og varm. Hun kunne føle pusten hans mot kinnet sitt, og hun visste at han aldri ville gjøre henne noe vondt.
Hun sperret opp øynene og stirret i taket.
"Hva..?"
Hun satte seg opp og så seg omkring, i et forsøk på å finne ut hvor hun var. Hun så bildene på veggen, og døren som ledet ut i gangen, og øynene hennes ble vide av skrekk.
"Nei..."
Det var enda en av de drømmene. Tilbake for å hjemsøke henne og gjøre henne galere. Hun kastet seg mot flasken sin og grep fast i den. Hun drakk flere store munfuller før hun klamret seg fast til den som om den var det eneste som beskyttet henne fra hennes egen galskap. Og på mange måter var den det... Hun reiste seg og brukte veggen for å støtte seg på siden beina hennes ikke virket som om de ville bære henne, og kom seg bort til døren. Hun ville ikke la de drømmene ødelegge henne, uansett hva. Hun kom seg ut i gangen og så ned mot spisestuen. Hun kunne høre stemmer og lyden av tallerkener som ble satt på et bort. Det er snart middagstid, tenkte hun for seg selv og snudde seg og gikk mot fellesrommet.

Gangen var tom, sett bort i fra en annen jente som satt utenfor ett av rommene. Hun lekte med en dukke og forsøkte, så forsiktig som mulig, å skifte klærne hennes mens hun snakket beroligende til den.
"Hei, Angel..."
Jenta så opp idet Magdalena stoppet og hilste på henne.
"Jeg kan se vinger på ryggen din."
Blikket i Angel's øyne var fjernt, som om hun ikke egentlig var der, og stemmen hennes var stille og distansert. Og da Magdalena så henne inn i øyne så møtte hun ikke egentlig blikket hennes, som om hun stirret på noe helt annet. Angel ristet på hodet og fortsatte å kle av dukken mens hun snakket mykt til den.
"Slapp av, ungen min. Mamma er her."
Angel var fullstendig oppslukt av å skifte på "ungen" hennes, så Magdalena fortsatte ned gangen igjen for å finne noen andre å prate med. Hun trengte selskap nå, uten å egentlig bry seg om hvem det var.

Idet hun kom inn i fellesrommet fylte en hel blomstereng synet hennes og hun gispet i sjokk. Hva gjorde en blomstereng midt i fellesrommet? Hun gikk fremover og trådde over på gresset, og hun kjente det kile henne under beina. Hun kunne kjenne den søte lukten av de tusener av blomster som fylte hele engen. En så fantastisk lukt... Og akkurat idet hun skulle til å lene seg ned for å plukke en klar, lille blomst var den en stemme som fikk henne til å hoppe og åpne øynene.
"Mag..?"
Hun stirret opp i taket og forsøkte å forstå hva det var som foregikk idet Dr. Callmore kom gående over til henne. Hun satte seg kjapt opp, med frykt i øynene, og kastet seg skrikende inn i armene hans.
"Det er ikke virkelig!! Det er ikke virkelig!! Jeg er ikke gal!!"
Hele kroppen hennes skalv og hun begynte å gråte mens Dr. Callmore gjorde sitt beste for å trøste henne. Han holdt armene sine tett omkring henne og klemte henne for å roe henne ned mens panikken hennes gikk over i gråt. Han bærte henne tilbake på rommet hennes og la henne ned på teppet igjen, og hun stirret ut i luften og var fullstendig fortapt i tankene sine igjen. Han sukket og reiste seg for å forlate rommet. Han stoppet i døråpningen og snudde seg en siste gang for å se på den skjøre skapningen som lå i hjørnet på et teppe. Hvis bare han kunne redde henne fra henne selv...

...

Idet han gikk ut av rommet møtte han sykesøster Myra på tur for å hente han.
"Doktor, det er noen som ønsker å prate med deg i besøksrommet."
Han nikket og gikk ned gangen. Hvem kunne det være som ønsket å snakke med han på denne tiden av dagen? Det var i ferd med å bli ganske sent, tross alt. Da han kom inn i besøksrommet satt Aaron på en stol og så ut som om han tenkte på noe. Han så opp idet Dr. Callmore kom gående inn og hilste på han.
"Doktor, jeg beklager å forstyrre deg sent på dagen, men jeg må snakke med deg..."
Han nikket og satte seg ned idet Aaron tok et dypt åndedrag og sukket i ren frustrasjon.
"Jeg... Jeg trenger å vite om det er noe håp i det hele tatt. Kommer hun til å bli bedre? Eller... Eller burde jeg bare glemme henne?"
Den siste setningen fikk Callmore's hjerte til å hoppe over et slag og han stirret på Aaron.
"Glemme henne?"
Aaron sukket igjen og så på han.
"Jeg har møtt en kvinne... Hun er en helt fantastisk kvinne. Vakker, smart, morsom. Frisk... Men hun skal flytte vekk herfra i forbindelse med jobben hennes, og jeg trenger å ta et valg nå. Er det verdt det å bli værende her og vente på at Magdalena skal bli fullstendig gal, eller burde jeg dra nå og leve livet mitt?"
Dr. Callmore kunne føle sinne sitt stige og han måtte svelge hardt for å holde det i seg. Hvordan kunne han gjøre noe slikt? Det hadde ikke engang gått tre måneder, og drittsekken dreiv på med en annen kvinne uten engang å bry seg med at han var forlovet! Hvordan kunne han gjøre noe slikt mot Magdalena?! Brydde han seg ikke om henne? Brydde han seg ikke om at hun elsket han og stolte på han?
"Doktor? Hvordan står det til med henne nå?"
Aaron så på han, ventende på et svar, og Dr. Callmore svelget igjen for å holde sinnet sitt under kontroll.
"Jeg... Jeg vet ikke. Det virker som om hun blir bedre, men nå og da har hun sine små tilbakefall. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal fortelle deg, for å være helt ærlig."
Dr. Callmore reiste seg og gikk mot døren idet Aaron ristet på hodet.
"Så får det bli slik... Jeg kan ikke vente på henne. Dessuten, jeg har allerede gjort ferdig pakkingen. Flyet drar i morgen tidlig, så jeg får ikke tid til å komme innom. Kunne du fortelle henne det..? Ikke at jeg har funnet en annen, men at jeg har fått en annen jobb og måtte flytte. Bare finn på noe som hun vil tro på."
Aaron så på han og Dr. Callmore måtte svelge hardere for kontrollere seg selv mens han bare nikket.
"Bra. Tusen takk, doktor. Ta vare på henne for meg."
Dr. Callmore hørte ikke engang etter idet han forlot rommet for å forhindre at han drepte den fordømte mannen. Hvordan kunne han være så hjerteløs når det gjaldt en kvinne han hadde planlagt å gifte seg med? Hvordan kunne han bare forlate henne når hun trengte han aller mest? Og hvordan skulle han klare å fortelle henne at den mannen hun elsket hadde forlatt henne..?

...

"Er du virkelig..?"
Hun stirret forran seg, med størknede tårer på kinnene.
"Du kan se meg, kan du ikke?"
Hans dype, trøstende stemme fylte ørene hennes og hun lukket øynene for å forhindre dem i å bli fylt med tårer igjen.
"Så hvorfor kan ingen andre se deg?"
Hun svelget unna et hikst og nektet seg selv å begynne å gråte igjen mens hun klamret seg til flasken sin.
"Jeg vet ikke... Kanskje fordi de ikke vil se meg. Hvis de så meg, så måtte de innrømme at de tok feil angående meg, og mennesker liker aldri å ta feil."
Hun nikket, for det han sa stemte. Ingen likte å ta feil...
"Hvorfor er du her?"
Hun åpnet øynene og stirret forran seg igjen mens hun fortsatt klamret seg til flasken sin.
"Fordi du vil ha meg her. Og fordi jeg elsker deg..."
Varmen i ordene hans fikk hjertet hennes til å hoppe over et slag og hun gispet idet pusten hennes truet med å forlate henne.
"Jeg elsker deg..."
Gjenntok han idet tårer fant veien ned kinnene hennes igjen. Hun så opp på stolen der han satt, bare for å se ingenting annet enn luft. Hun satt seg opp og tørket vekk tårene mens hun hvsiket ut i det tomme rommet.
"Jeg tror jeg elsker deg også..."

***

Hun satte seg opp på teppet der hun hadde sovet neste morgen, vekt av lyden av banking på døren sin.
"Ja..."
Hun følte seg altfor trett til å prate med noen for øyeblikket, siden de merkelige drømmene hennes hadde holdt henne oppe hele natten. Dr. Callmore kom inn i rommet og hentet frem stolen for å sette seg ned. Hun likte ikke det ansiktsutrykket han hadde. Det var som om han holdt noe fra henne, og maven hennes knyttet seg av uro.
"God morgen, Mag. Sovet godt?"
Tonen i stemmen hans gjorde henne bare mer urolig, for hun kunne merke en svak skjelving i den.
"Så godt som jeg kunne..."
Hun svarte han, og lurte på hvorfor hun følte seg så urolig. Han nikket og tok et dypt åndedrag før han smilte. Et falskt smil...
"Jeg snakket med Aaron i går kveld..."
Hjertet hennes hoppet og hun skjønte med én gang at noe var meget galt.
"Han fortalte meg noen gode nyheter og ville jeg skulle viderebringe de til deg siden han ikke fikk tid til å fortelle deg selv..."
Han løy. Hun visste det. Hun kunne føle det i hele seg.
"Mag... Han har fått en ny jobb og måtte flytte vekk en stund. Men han lovte at han skulle komme og besøke deg når han hadde muligheten til det."
Hodet hennes ble fullstendig blankt idet det virket som om hjertet hennes stopped. Det var en løgn... Hun så opp og mot døråpningen og så en ung mann stående der. Det mørke håret hans falt ned over øyenene hans, og nesten gjemte den dype, blå gløden idet han så ned et øyeblikk.
"En jobb..?"
Spurte hun og så tilbake på Dr. Callmore igjen. Han nikket og smilte det falske smilet igjen. Nei... Hun kjente hjertet sitt falle sammen og hun så tilbake på mannen som stod i døråpningen. Han ristet på hodet og hun visste at det betydde at Dr. Callmore løy for henne.

"Han måtte dra med én gang for å få jobben, men han skulle komme tilbake for å besøke deg senere."
Hun kjente at halsen tyknet og hun svelget hardt for å holde tårene unna idet hun reiste seg og så ned på han.
"Nei..."
Hun hvisket.
"Du lyver for meg..."
Dr. Callmore så opp på henne og forsøkte å holde masken.
"jeg ville ikke lyve..."
Hun ristet på hodet og så bort på mannen i døråpningen idet han så henne inn i øynene og snakket til henne.
"Han forlot deg til fordel for en annen kvinne."
Hun sperret opp øynene og bare stirret på han, og ville ikke tro det han nettopp hadde fortalt henne. Dr. Callmore rynket brynene og så mot døråpningen før han så tilbake på henne.
"Hva er det du ser på? Mag?"
Men hun hørte han ikke. Hun bare stirret på mannen idet han beveget seg vekk fra døråpningen.
"Jeg sa jo han ikke var bra for deg... Tror du meg nå? Det er ingenting som holder deg her nå. Du hører ikke til her. Dra! Jeg skal hjelpe deg ut herfra, men da må du komme nå!"
Stemmen hans var pressende og hun visste at dette ville bli hennes eneste sjangse til å rømme vekk fra dette stedet og kanskje starte et nytt liv et annet sted. Hun nikket til han idet han begynte å gå sin vei og plukket opp flasken sin.
"Mag?"
Dr. Callmore rynket brynene igjen og så urolig ut. Han så mot døråpningen, men kunne ikke se noen der. Han var sikker på at hun hadde sett på noe som hadde vært der, og nå virket hun veldig opprørt.
"Mag, ro deg ned. Aaron sa han skulle ringe deg eller komme å besøke deg så snart han-"
"NEI!! LØGNER!!"
Hun skrek plutselig til han og dyttet han vekk idet hun løp forbi han.
"Jeg vet han forlot meg! Dere bare lyver for meg!! Løgner!!"

Hun skrek og løp ut i gangen og ned mot fellesrommet. Dr. Callmore bante og løp ut for å følge etter henne.
"Løgner! Løgner! Bare løgner!"
Hun fortsatte å skrike idet hun løp inn i fellesrommet hvor flere av de andre pasientene begynte å kopiere henne og lagde fullstendig kaos. Han stod der, ventende, og gestikulerte til henne så hun skulle følge etter han. Og det gjorde hun. Hun banet vei gjennom den kaotiske mengden av skrikende pasienter så kjapt hun kunne og løp gjennom en dør som som regel var låst, og kom inn i en gang med trapper som gikk både opp og ned. Hun kunne høre Dr. Callmore rope navnet hennes og hun visste at han snart ville finne henne. I full panikk løp hun mot trappene og så seg omkring for å se om hun kunne se Han noe steds, og da hun hørte stemmen hans fortsatte hun. Hun løp i blinde opp noen trapper, eller var det ned? Hun visste ikke lengre mens hun fulgte lyden av stemmen hans som ledet henne ut av bygningen. Han skulle hjelpe henne ut derfra, endelig...
"MAG?!"
Dr. Callmores stemme bante seg frem gjennom tankene hennes idet han kom ut i gangen, og hun kjente at panikken tok fullstendig kontroll over henne. Hun kunne ikke la han stoppe henne. Hun måtte komme seg ut av dette stedet! Hun ignorerte han og løp gjennom enda en dør. Hun kunne ikke engang se hvor hun var, for alt hun kunne fokusere på var han som ledet vei for henne. Han var hennes eneste vei ut derfra. Hennes eneste vei tilbake til verden utenfor hvor hun kunne gå tilbake til å leve livet sitt. Han åpnet dørene for henne og ledet vei så hun visste hvor hun skulle løpe, og hun kunne kjenne kjærligheten sin for han vokse seg sterkere. Han reddet henne...
"MAG?!?"
Dr. Callmore ropte etter henne igjen, men hun ignorerte han. Stemmen hans betydde ingenting lengre... Det eneste som betydde noe akkurat nå var hennes frihet, og hun stoppet ikke engang for å lure på hvordan han hun fulgte kunne åpne dører som normalt var låst. Andpusten bante hun vei mot en dør hun hadde sett han løpe gjennom og åpnet den.

Hun gispet over synet som møtte henne. En eng. En eng fylt med så mange farverike blomster at hun kunne aldri klare å navngi dem i løpet av en hel livstid. Hun gikk ut og trådde inn på gresset og kunne kjenne at det kilte under de bare beina hennes. Hun kunne kjenne den nydelige lukten av søte blomster fylle henne og gjøre henne sterkere. Hun klarte det.. Hun smilte og gikk mellom blomstene, og hun kunne kjenne de myke bladene deres under fingerspissene hennes ide hun passerte de og lukte den søte lukten av de. Dette var som himmelen for henne... Alle de vakre blomstene... Og han. Hun så opp og inn i de dype, blå øynene som så ut som at de smilte til henne.
"Magdalena."
Han åpnet armene sine mot henne, og hun kunne se vinger som strakte seg ut fra ryggen hans. Hun gispet og stirret på de nydelige vingene hans idet han strakte de skikkelig ut for å vise de frem. De tok pusten fra henne... Og han smilte til henne. Et varmt smil for å la henne vite at hun var elsket og på et trygt sted hvor han skulle beskytte henne. Hun var endelig ute av det forferdelige fengselet. Hun gikk mot han og lot han legge armene sine rundt henne og holde henne tett mot brystet sitt. Hun var endelig trygg. Armene hans var varme og sterke og han holdt henne tett inntil seg idet han tok til vingene for å bære henne vekk derfra og til et trygt sted. Hun klamret seg til han og kjente at hjertet hennes hoppet idet de lettet og fløy opp mot himmelen og hun hørte den myke stemmen hans hviske henne i øret.
"Jeg elsker deg, Magdalena..."

...

Dr. Callmore løp gjennom døren som ledet til taket, bare for å se Magdalena stående på kanten av det med åpne armer.
"MAG! NEI!"
Han løp mot henne for å hindre henne fra å falle, men feilet idet hun lot armene sine ta rundt luften forran henne og hun falt forover mot bakken før han nådde frem til henne. Øynene hans ble vide av skrekk idet han løp mot kanten og så ned, bare for å se den livløse kroppen hennes liggende flere etasjer nedenfor i et bed av blomster utenfor inngangen til sykehuset. Han var for sent ute... Hjertet hans bristet mens han så ned på kroppen hennes som lå der, og han la ikke engang merke til de andre legene og vaktene som hadde fulgt han i hans jakt på henne. Han falt ned på kne, uten engang å høre noen som spurte om hvordan hun hadde klart å komme seg gjennom låste dører. Han var for sent ute... Magdalena hadde endelig unsluppet denne verdenen, og forlatt han med en ulevelig smerte. Hvis bare han hadde klart å redde henne fra hennes galskap, men han han var for sent ute... Magdalena hadde gått inn i sin verden for godt.

~Slutt